Noen ganger i livet kan ting bli litt vanskelig. Ta for eksempel forrige uke. Jeg kjører til jobb som vanlig. Jeg arbeider som vanlig. Så jeg blir synet og sa at jeg er blir permitterte. Jeg hadde vært med selskapet for litt over fire år og hadde tatt på mye prosjekter for flere avdelinger og mitt ansvar fortsatte å vokse som jeg tilbudt meg hjelp å alle avdeling som trengte noe jeg kunne tilby. De jeg jobbet med, og selv de som jeg ikke jobber med direkte veldig mye, ble familien til meg. Jeg tror min positiv holdning, dedikasjon til selskapet og kundenes og min lidenskap skinte gjennom alt jeg gjorde og med alle jeg interaksjon med.
Mens jeg ikke se det komme, er det fornuftig... for meg allikevel.
Jeg kjørte 88 km til å jobbe hverdags... en måte. Jeg forlot godt før soloppgang og returnerte hjem etter at solen pensjonert for natten. Jeg fikk før haner tenkte gale og jeg gikk til sengs timer før mine barn gjorde. Jeg hadde veldig lite tid med familien min. Min helgene var min eneste gang å få noe gjort og ble fylt med shopping, rengjøring, gjør Klesvask, fikse små ting rundt huset... du vet, de små (og store) ting jeg klarte å få gjort i løpet av uken. Jeg hadde lite morsom tid med familien min, og jeg har noen ganske store barna ikke være hver sjanse jeg får.
Jeg var utslitt og kunne bare skjære litt tid ut for meg selv fra tid med familien min. Jeg måtte til min forstand. Men de var alle helt fantastisk (mesteparten av tiden). Småting ville bli gjort (mesteparten av tiden) og jeg ville få hjelp gjør andre ting i huset (når jeg ba). De var alle veldig forståelse av min tidsbegrensninger og ansvar (med full på teenage holdninger og pouting) bare tuller, de virkelig har vært fantastisk. De hjalp plukke opp slakk hvor jeg klarte.
Som noen i min situasjon, er jeg redd. Det er regninger å betale og munner å mette (4 tenåringer og en 9 år gammel). Det er stress "hva gjør vi nå?" Stress "når vil jeg finne en annen jobb?" Og stress "men hva om alle regningene?
Dette, skal som alt passere. Jeg sympatisere og føler med alle som har, som er, og hvem vil gå gjennom dette. Det er noen følelser verre enn kan forsørge familien din. Jeg vet fordi jeg er her nå. Gud vil gi. Han vil hjelpe meg fortsatt sterk. Han vil hjelpe meg å finne en karriere som vil hjelpe meg være både den beste ansatt og den beste forelderen jeg kan, ikke bare ett eller annet. Jeg har tro, har jeg mange mennesker som elsker meg (og jeg dem), og jeg har min vilje og besluttsomhet. Jeg har vært gjennom verre og komme på topp. Dette blir intet unntak.